Hvert år er det mange som begraves, uten at det møter opp noen mennesker i begravelsen deres. I dødsannonsene står det gjerne: På vegne av venner. En som ble klar over dette, ville finne ut mer. Han begynte å gå i de kommunale begravelsene. Også har han skrevet en bok om det: På vegne av venner.
Jeg har ikke lest boka, men fikk høre om den siden jeg blant annet jobber i tilknytning til en bokhandel. Jeg synes konseptet er både spennende og fint å sette fokus på. Det som overrasket meg var hvem forfatteren er. Men først. Her er et utdrag fra forlagets omtale av boka:
Men hva når ikke et eneste menneske er til stede under bisettelsen? En ting er at klemmene og anekdotene i etterkant uteblir og at ingen sitter der og kjemper med tårene mens presten går gjennom rutinene, men hva er det egentlig som skjer? Skjer det noe? Er det noe? Det er tross alt noen som har gått bort. Et liv har opphørt å eksistere, men ingen er der for å ta avskjed. Er det da noe mer enn bare et stort empatisk sort hull hvor samfunnet er satt til å gjøre sorgen for oss? Der nasjonen tar seg av det praktiske. Og så blir det ikke noe mer enn det igjen. Praktikaliteter. Det var bare derfor. Jeg ville vite hva dette var; og jeg ville være der.
Så hvem skriver en ettertenksom bok, om døden og et velferdssamfunn der noen ikke har venner? En prest? En filosof? En diakon, psykolog eller en ansatt ved et gamlehjem? Det kunne de nok. Men det var Kristopher Schau.
Det hadde i hvert fall ikke jeg trodd. Jeg håper ikke navnet kommer i veien for innholdet i boka, men for min del tror jeg kanskje kontrasten mellom boka og mine fordommer mot personen vil bidra til opplevelsen. Det britiske ordtaket "Don’t judge the book by it’s cover" har vel aldri passet bedre.
Eller som VG ville sagt det:
Man skal ikke Schaue hunden på hårene…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar