lørdag 31. oktober 2009

Halloweenfluensa

Det er halloween, de dødes dag, eller natt, eller noe sånt, men jeg føler meg bedre i dag, og feberen har gått grundig ned uten hjelp fra Ibux. Så hvis prøvene legen tok viser at jeg har svineinfluensa, ser det ut til at jeg har vært blant flertallet, som er heldige og ikke rammes hardt av den nye influensaen.

Halloween er jo også "høytiden" der barn i stedet for å ikke ta imot godteri fra ukjente, faktisk oppfordres til å banke på døra til vilt fremmede og true til seg sukker og E-stoffer. Det skal sies at jeg ikke har det minste i mot utskjæring av gresskar og liknende kreativ utfoldelse, men feiringen av død og fordervelse synes jeg har begynt å gå litt langt.

Når det er sagt, her er et par halloweentips fra meg:
Spillet Plants VS. Zombies er en liten genistrek fra PopCap Games, Inc. der du må beskytte huset ditt ved å plante forskjellige planter i hagen din. Ja, det høres både banalt og kjedelig ut, men er faktisk både gøy og avhengighetsskapende. Spillet kan spilles gratis på nett, lastes ned i en 60 minutters demoversjon, eller lastes ned til halv pris (70 NOK) ut morgendagen hvis du går inn her.

Neste tips er sangen "My Body's a Zombie for You", som jeg har linket til lenger oppe i artikkelen. Hele albumet har en halloweenaktig stemning hvis du liker det, og zombiesangen kan du laste nedbåde gratis og lovlig her.

Til slutt: halloween er kanskje de dødes dag, eller natt, eller noe sånt, men det er ingen grunn til å ikke feire livet!

fredag 30. oktober 2009

Svineinfluensa?

Som jeg blogget om i forrige innlegg har jeg fått influensasymptomer, og i følge legen ser det ut til at jeg har fått Influensa A (H1N1) A.K.A. "Den nye influensaen", populært kalt "svineinfluensa". Snakk om bakholdsangrep. Tester er tatt, men blir ikke sendt til analyse før på mandag, og da er svaret hos meg igjen tidligst onsdag.

I mellomtiden må jeg holde meg hjemme og ta det med ro. Faktisk tar jeg hele greia ganske med ro, og tror dette kommer til å gå helt bra. Jeg var dessuten heldig som hadde tamiflu og begynte å ta det tidlig i sykdomsforløpet.

En positiv ting er at hvis jeg vil gå en liten "knask eller knep?"-runde på halloween, så trenger jeg jo ikke kle meg ut med noe mer enn munnbindet jeg fikk utdelt på legekontoret: "Sukker eller svin?"

Hallelujainfluensa

Vips, så lå jeg hjemme med feber og knasket Tamiflu. (Vel, bare to om dagen, og de skal ikke tygges). Ikke vet jeg om det er en av de to typene influensa det er snakk om for tiden, og det er usikkert om jeg får testet meg for det selv om diabetesen min har plassert meg i risikosonen.

Nå er det ikke min helsetilstand jeg skal fokusere på, men likheter mellom sykdommen jeg muligens har, og en norsk popgruppe. Det virker nemlig som svineinfluensaen og hallelujakameratene har benyttet seg av samme PR-rådgiver.

Begge har egentlig vanskelige og kjedelige navn som ikke klinger godt og heller ikke fester seg raskt hos tabloide lesere: "Lind, Nilsen, Fuentes, Holm" og "Influensa A (H1N1)". Men fordi de opprinnelige navnevalgene har vært lite praktiske har også nye navn kommet på banen hos skribenter som vil framstå som seriøse, men ikke kjedelige: "Den nye influensaen" og "De nye gitarkameratene" har vært brukt. Sistnevnte navn har ikke blitt særlig godt likt av de egentlige gitarkameratene, men "Den nye influensaen" har blitt bedre tatt i mot. (Uten at den originale influensaen har fått mulighet til å uttale seg).

På tross av, eller på grunn av, sin useriøse undertone er det forøvrig de to navnene jeg først nevnte som selger tabloidaviser som hakka møkk: "Svineinfluensa" og "Hallelujakameratene".

Så da må vel drømmeoverskriften være: "Hallelujakameratene rammet av svineinfluensa"?

mandag 26. oktober 2009

...And Found [Part 1]

Følelsen av å miste noe er omtrent like god som å få en ørefik da du trodde du skulle få en klem. Ubarmhjertig og uventet. Du merker sjelden at noe er borte før du har bruk for det, og da er det selvfølgelig enda kjipere å ikke finne det.

Søndag for to uker siden stod jeg på bussholdeplassen på vei hjem fra praksis, sammen med Nora, som jeg skulle følge til bussterminalen. Jeg spurte henne om hun hadde klar flexikortet og klippekortet for Oslo og Akershus. Det hadde hun, og jeg stakk hånden i lomma for å fiske fram mine billetter. Da kom den snikende, panikkfølelsen av å ikke finne noe når man trenger det mest. Og jeg hadde til og med dårlig tid. Jeg lette gjennom lommene flere ganger. Bukselommer, jakkelommer, genserlommer, baklommer. Lette gjennom baggen. Bussen kom. Ingen billett. Jeg sa hadet til Nora, men det var stressende og surt.

Jeg hadde mistet den sølvgrå Ruter-mappen som inneholdt månedskort, studentkort og klippekort for Oslo og Akershus, samt noen allerede brukte billetter med større eller mindre affeksjonsverdi. Og muligheten til å bruke den siste biten av helgen med Nora sammen med henne.

Jeg syntes å huske at jeg en gang i løpet av kvelden på praksis, hadde kommet til å vrenge ut alt innholdet av lomma mi da jeg skulle hente opp noe, og det ante meg at månedskortet hadde falt ut da. Dermed lusket jeg tilbake til kirken med halen mellom beina og lette (høyt og) lavt etter billetten hjem. Uten hell. Jeg gikk videre med øynene i bakken og skjegget i postkassa, til begge bussholdeplassene jeg hadde vært på tidligere denne "hviledagen". Som en anti-askeladd, uten å finne noe som helst.

Konklusjonen ble at mappen måtte ha blitt mistet på bussen (eller i en pose med kebabsøppel, som for lengst var kastet). Likevel var ikke innholdet i den lille mappen av særlig verdi for andre enn meg, så jeg regnet med at den etter hvert ville dukke opp på sporveiens hittegodskontor. Midlertidig måtte jeg uansett bite i det sure eplet. Jeg fant fram pengene som jeg heldigvis hadde oppbevart et annet sted, gikk på bussen og kjøpte en ny billett til reisen hjem.

Men vent nå litt... Sjåføren virket kjent. Jeg hadde kjøpt billett, men spurte likevel om han hadde funnet noe månedskort. Litt fomling på gebrokkent norsk, men et nei. Jeg gikk bakover i bussen og så på setene der Nora og jeg kanskje hadde sittet tidligere på dagen, men ikke noe månedskort.

Hvis ikke... I en tynn sprekk mellom setene kunne jeg når jeg så nærme etter skimte noe, og med to fingre lirket jeg opp mappen jeg hadde mistet. Alt var der. Lykkerus! Og da jeg fortalte sjåføren hvordan jeg hadde mistet kortet på bussen hans tidligere på dagen, og nå tilfeldigvis fant det igjen på samme buss senere på dagen, er jeg usikker på om han forsto mer enn at jeg hadde en annen billett. Uansett refunderte han villig billetten min, holdt den opp med et smil og sa: "Denne sender jeg til hovedkontoret!". En liten gave til byråkratiet.