...And Found [Part 2]

Hvem sa at lynet ikke slo ned samme sted to ganger? (The Andantes tydeligvis, men den sangen suger...)

Søndag for en uke siden, ganske nøyaktig to uker etter hendelsen jeg beskriver i ...And Found [Part 1] fulgte jeg igjen Nora til bussterminalen etter å ha vært på praksis. Denne gangen hadde jeg passet ekstra godt på alle eiendeler, slik at avskjeden skulle være så smertefri som en avskjed mellom to forelskede forlovede kan være. (sukk...)

Men tror du ikke skjebnen tok saken i egne hender. Noen SKAL åpenbart finne ut at de har mistet noe, annenhver søndag mens Josva er på vei hjem fra praksis. For samtidig som jeg vinket Nora farvel, oppdaget jeg at en dame som skulle med samme buss ikke hadde fått være med. Hun sto bøyd over en bag hun febrilsk lette gjennom flere ganger.

Jeg bestemte meg for å være snill, og spurte om det var noe jeg kunne hjelpe henne med. Mistet lommebok med penger og billetten hjem. "Dette kan bli en interessant natt i Oslo", og "Når jeg ringer samboeren min vet jeg ikke om han kommer til å begynne å le eller gråte". Det ville utvilsomt virket suspekt hvis jeg hadde tilbudt meg å rote i bagasjen hennes jeg også, så jeg stilte heller et par spørsmål.

Hun hadde kommet med fly til Gardermoen tidligere på kvelden, og måtte ha glemt lommeboka på bussen til bussterminalen. Etter å ha spurt den uheldige passasjeren hvilket av de to flybusselskapene hun hadde brukt, trakk jeg diskret fram mobilen og sendte følgende melding til søsteren min, Tone: "Du er ikke tilfeldig vis på jobb for sas-bussen nå?"

Passasjeren rotet litt mer i bagasjen og jeg kom med flere forslag, før telefonen min ringte. Tone var ute og kjørte buss. Jeg forklarte at jeg hadde møtt noen som hadde mistet lommeboka på en buss fra Gardermoen ca 21.00, og fikk nummeret til vakttelefonen. Den nå litt heldige passasjeren takket og ringte nummeret, mens jeg gikk fornøyd hjemover.

Men før jeg hadde kommet meg ut fra bussterminalen vibrerte telefonen min igjen. Da jeg snakket med Tone første gangen hadde hun ikke koblet helt. Det var hun som hadde kjørt bussen fra Gardermoen klokka 21. Nå hadde altså søsteren min funnet lommeboka, til passasjeren som jeg hadde spurt om trengte hjelp, da hun ikke kom med bussen jeg fulgte Nora til.

Hva er sansynligheten for at denne dama skulle miste lommeboka si, og så bli tilbudt hjelp fra broren til bussjåføren fra bussen der hun mista den?

For dere som har lest [Part 1]; Her er en liten fun fact:
Telefonloggen min viser at den siste telefonen fra Tone kom bare et par minutter unna samme klokkeslett som jeg fant månedskortet mitt nøyaktig to uker tidligere.

...And Found [Part 1]

Følelsen av å miste noe er omtrent like god som å få en ørefik da du trodde du skulle få en klem. Ubarmhjertig og uventet. Du merker sjelden at noe er borte før du har bruk for det, og da er det selvfølgelig enda kjipere å ikke finne det.

Søndag for to uker siden stod jeg på bussholdeplassen på vei hjem fra praksis, sammen med Nora, som jeg skulle følge til bussterminalen. Jeg spurte henne om hun hadde klar flexikortet og klippekortet for Oslo og Akershus. Det hadde hun, og jeg stakk hånden i lomma for å fiske fram mine billetter. Da kom den snikende, panikkfølelsen av å ikke finne noe når man trenger det mest. Og jeg hadde til og med dårlig tid. Jeg lette gjennom lommene flere ganger. Bukselommer, jakkelommer, genserlommer, baklommer. Lette gjennom baggen. Bussen kom. Ingen billett. Jeg sa hadet til Nora, men det var stressende og surt.

Jeg hadde mistet den sølvgrå Ruter-mappen som inneholdt månedskort, studentkort og klippekort for Oslo og Akershus, samt noen allerede brukte billetter med større eller mindre affeksjonsverdi. Og muligheten til å bruke den siste biten av helgen med Nora sammen med henne.

Jeg syntes å huske at jeg en gang i løpet av kvelden på praksis, hadde kommet til å vrenge ut alt innholdet av lomma mi da jeg skulle hente opp noe, og det ante meg at månedskortet hadde falt ut da. Dermed lusket jeg tilbake til kirken med halen mellom beina og lette (høyt og) lavt etter billetten hjem. Uten hell. Jeg gikk videre med øynene i bakken og skjegget i postkassa, til begge bussholdeplassene jeg hadde vært på tidligere denne "hviledagen". Som en anti-askeladd, uten å finne noe som helst.

Konklusjonen ble at mappen måtte ha blitt mistet på bussen (eller i en pose med kebabsøppel, som for lengst var kastet). Likevel var ikke innholdet i den lille mappen av særlig verdi for andre enn meg, så jeg regnet med at den etter hvert ville dukke opp på sporveiens hittegodskontor. Midlertidig måtte jeg uansett bite i det sure eplet. Jeg fant fram pengene som jeg heldigvis hadde oppbevart et annet sted, gikk på bussen og kjøpte en ny billett til reisen hjem.

Men vent nå litt... Sjåføren virket kjent. Jeg hadde kjøpt billett, men spurte likevel om han hadde funnet noe månedskort. Litt fomling på gebrokkent norsk, men et nei. Jeg gikk bakover i bussen og så på setene der Nora og jeg kanskje hadde sittet tidligere på dagen, men ikke noe månedskort.

Hvis ikke... I en tynn sprekk mellom setene kunne jeg når jeg så nærme etter skimte noe, og med to fingre lirket jeg opp mappen jeg hadde mistet. Alt var der. Lykkerus! Og da jeg fortalte sjåføren hvordan jeg hadde mistet kortet på bussen hans tidligere på dagen, og nå tilfeldigvis fant det igjen på samme buss senere på dagen, er jeg usikker på om han forsto mer enn at jeg hadde en annen billett. Uansett refunderte han villig billetten min, holdt den opp med et smil og sa: "Denne sender jeg til hovedkontoret!". En liten gave til byråkratiet.