Tro meg, det føles ganske ensomt å sitte inne hele dagen. Ikke bare for å unngå å smitte mennesker utenfor husets fire vegger, men også innenfor. Jeg vil ikke være grunnen til at noen blir syke, og i hvert fall ikke alvorlig syke. En ting jeg gleder meg til når dette er over er å kunne gi noen en klem.
Nå finnes det heldigvis mindre smittefarlige måter å vise omsorg på. Takk til alle som har ringt, meldt, kommentert, bedt og/eller brydd seg, (og til Obama selvfølgelig).
Og en spesiell takk til Brynjar som åpnet telefonsamtalen vi hadde tidligere i dag slik:
"Hallo, hvordan går det med den grisegode kameraten min? Er det noe svineri, eller føler du deg pigg?"
