Som mange av de få leserne jeg har kanskje vet, skal Nora og jeg gifte oss til sommeren.
Hvordan skal jeg beskrive det? Klisje kanskje, men "spennende" er ordet som fortsetter å dukke opp når jeg prøver å mane fram adjektiver i hodet mitt. Jeg er spent, gleder meg og ser fram til å gifte meg. Samtidig er det litt skummelt å ta et så stort skritt inn i framtiden. Bare vielsen og festen i seg selv. Alt som skal klaffe. Og tro meg, det er mange forberedelser som leder fram til den store dagen. Selv om det jo er livet videre etterpå som er det viktigste. Litt som eksamen egentlig... (Beklager metaforen, måtte bare lette litt på eksamensangst-trykket).
Uansett, når det kommer til bryllupsforberedelsene, plukker jeg selvfølgelig opp alle tips jeg kan få. Selv om det hender at de bare får puslespillet til å virke vanskeligere. Da er det fint med enkle youtube-videoer som viser deg hvordan det skal (eller ikke skal?) gjøres:
mandag 7. desember 2009
torsdag 3. desember 2009
Dagens gladnyhet
Bla, bla, bla... Lenge siden ..bla.. oppdatert.. bla, bla.. eksamen.. bla, bla.. Nå kommer ..bla.. forandre seg.. bla, bla.. aldri langt mellom bloginnleggene mer.. bla, bla, bla..
Så var det unnagjort. Uansett om du tror på løfter om framtidig hyppig blogging eller ikke, så er jeg er i hvert fall tilbake med en liten godbit av en avisnotis jeg leste tidligere i dag:
En mann som skulle opptre som raner på en øvelse for ansatte på en Statoil-stasjon i Alta presterte nemlig å løpe inn på feil bensinstasjon og rane to intetanende kvinnlige Esso-ansatte. Da han skjønte at han hadde gjort en feil, dro han sporenstreks til sin egentlige ransdate (bedre sent enn aldri), før han til slutt dro tilbake til Esso for å gi en skikkelig forklaring til de ansatte der (bedre sent enn aldri det også kanskje..).
Hele den vakre historien kan du lese her og her.
Så var det unnagjort. Uansett om du tror på løfter om framtidig hyppig blogging eller ikke, så er jeg er i hvert fall tilbake med en liten godbit av en avisnotis jeg leste tidligere i dag:
En mann som skulle opptre som raner på en øvelse for ansatte på en Statoil-stasjon i Alta presterte nemlig å løpe inn på feil bensinstasjon og rane to intetanende kvinnlige Esso-ansatte. Da han skjønte at han hadde gjort en feil, dro han sporenstreks til sin egentlige ransdate (bedre sent enn aldri), før han til slutt dro tilbake til Esso for å gi en skikkelig forklaring til de ansatte der (bedre sent enn aldri det også kanskje..).
Hele den vakre historien kan du lese her og her.
lørdag 7. november 2009
Smultringen er sluttet
Det har vært litt stille fra meg her på noen dager, men nå er jeg tilbake og nyter en munnbindfri tiværelse etter at smittefaren i følge legen nå skal være over. Og mens jeg har kommet meg etter isolasjonen har jeg hatt et lite bloggeksperiment gående: hvor lang rekke med sammenhengende sammensatte ord kunne jeg få i kommentarfeltet på forrige innlegg?
Vel, ingen servere brøt sammen så vidt jeg vet, men det ble nå likevel en ganske grei rekke: Bakholdsangrep - Angrepsplan - Plantegning - Tegningsproduksjon - Produksjonskostnad - Kostnadsrapport - Rapportmottak - Mottakssenter - Senterkontor - Kontorlandskap - Landskapsarkitekt - Arkitektskole - Skolemassaker. Der følte jeg at det var på tide å stoppe, og den lite koselige, slutten på ordrekka var altså ironisk nok ord nr. 13.
Ansvarlig som jeg er fordømmer jeg selvfølgelig alle former for massakre, men kan jo heller ikke unngå å se at ordrekkeringen - som begynte med bakholdsangrep - tematisk sett er sluttet. Konklusjon på eksperimentet? Sånn halvveis vellykket. Kanskje jeg prøver å slå rekorden senere. I mellomtiden må gjerne andre bloggere teste om de lykkes bedre.
Apropos ringer, så har jeg spist et par smultringer i dag, og hver gang tenker jeg på og fascineres av logikken i følgende barnesang (som litt for ofte slutter etter verset om bussjåføren):
En smultring, en smultring,
det er et hull med smult omkring.
Og er det ikke smult omkring,
så er det ingen smultring.
En smultring, en smultring,
det er et hull med smult omkring.
Tilbake om ikke så lenge.
Vel, ingen servere brøt sammen så vidt jeg vet, men det ble nå likevel en ganske grei rekke: Bakholdsangrep - Angrepsplan - Plantegning - Tegningsproduksjon - Produksjonskostnad - Kostnadsrapport - Rapportmottak - Mottakssenter - Senterkontor - Kontorlandskap - Landskapsarkitekt - Arkitektskole - Skolemassaker. Der følte jeg at det var på tide å stoppe, og den lite koselige, slutten på ordrekka var altså ironisk nok ord nr. 13.
Ansvarlig som jeg er fordømmer jeg selvfølgelig alle former for massakre, men kan jo heller ikke unngå å se at ordrekkeringen - som begynte med bakholdsangrep - tematisk sett er sluttet. Konklusjon på eksperimentet? Sånn halvveis vellykket. Kanskje jeg prøver å slå rekorden senere. I mellomtiden må gjerne andre bloggere teste om de lykkes bedre.
Apropos ringer, så har jeg spist et par smultringer i dag, og hver gang tenker jeg på og fascineres av logikken i følgende barnesang (som litt for ofte slutter etter verset om bussjåføren):
En smultring, en smultring,
det er et hull med smult omkring.
Og er det ikke smult omkring,
så er det ingen smultring.
En smultring, en smultring,
det er et hull med smult omkring.
Tilbake om ikke så lenge.
onsdag 4. november 2009
Lang, lang rekke
Legen ringte og bekreftet det i går kveld. Jeg har hatt svineinfluensa. Så hva gjør man når man sitter syk hjemme og ikke skal gå ut?
Jeg bruker åpenbart mye tid på å blogge, og så fant jeg ut at jeg vil gjøre et lite eksperiment. Det er egentlig en slags lek, og hvis du som leser dette akkurat nå legger inn en liten kommentar når du har lest ferdig, så tror jeg dette kan bli vellykket. (Du kan selvfølgelig være anonym).
Det er rett og slett en ordlek der man begynner med et ord som er sammensatt av to. Heisekran for eksempel. nestemann må begynne sitt sammensatte ord med det siste ordet i forrige ord. Dette kan for eksempel være kranbil. Neste ord må da begynne med bil. (bildekk, dekkoperasjon, operasjonsbord, bordtennis osv.)
Eksperimentbiten går på at jeg lurer på hvor lang rekke med sammensatte ord vi kan få.
Et par regler:
Bare ett (sammensatt) ord i hvert innlegg.
Samme person kan ikke kommentere to ganger rett etter hverandre.
Hvis to personer kommenterer omtrent samtidig med forskjellige ord skal kommentaren som ble publisert først telle.
Jeg begynner med første ord: Bakholdsangrep
Jeg bruker åpenbart mye tid på å blogge, og så fant jeg ut at jeg vil gjøre et lite eksperiment. Det er egentlig en slags lek, og hvis du som leser dette akkurat nå legger inn en liten kommentar når du har lest ferdig, så tror jeg dette kan bli vellykket. (Du kan selvfølgelig være anonym).
Det er rett og slett en ordlek der man begynner med et ord som er sammensatt av to. Heisekran for eksempel. nestemann må begynne sitt sammensatte ord med det siste ordet i forrige ord. Dette kan for eksempel være kranbil. Neste ord må da begynne med bil. (bildekk, dekkoperasjon, operasjonsbord, bordtennis osv.)
Eksperimentbiten går på at jeg lurer på hvor lang rekke med sammensatte ord vi kan få.
Et par regler:
Bare ett (sammensatt) ord i hvert innlegg.
Samme person kan ikke kommentere to ganger rett etter hverandre.
Hvis to personer kommenterer omtrent samtidig med forskjellige ord skal kommentaren som ble publisert først telle.
Jeg begynner med første ord: Bakholdsangrep
tirsdag 3. november 2009
Om å skue hunden på hårene
Hvert år er det mange som begraves, uten at det møter opp noen mennesker i begravelsen deres. I dødsannonsene står det gjerne: På vegne av venner. En som ble klar over dette, ville finne ut mer. Han begynte å gå i de kommunale begravelsene. Også har han skrevet en bok om det: På vegne av venner.
Jeg har ikke lest boka, men fikk høre om den siden jeg blant annet jobber i tilknytning til en bokhandel. Jeg synes konseptet er både spennende og fint å sette fokus på. Det som overrasket meg var hvem forfatteren er. Men først. Her er et utdrag fra forlagets omtale av boka:
Men hva når ikke et eneste menneske er til stede under bisettelsen? En ting er at klemmene og anekdotene i etterkant uteblir og at ingen sitter der og kjemper med tårene mens presten går gjennom rutinene, men hva er det egentlig som skjer? Skjer det noe? Er det noe? Det er tross alt noen som har gått bort. Et liv har opphørt å eksistere, men ingen er der for å ta avskjed. Er det da noe mer enn bare et stort empatisk sort hull hvor samfunnet er satt til å gjøre sorgen for oss? Der nasjonen tar seg av det praktiske. Og så blir det ikke noe mer enn det igjen. Praktikaliteter. Det var bare derfor. Jeg ville vite hva dette var; og jeg ville være der.
Så hvem skriver en ettertenksom bok, om døden og et velferdssamfunn der noen ikke har venner? En prest? En filosof? En diakon, psykolog eller en ansatt ved et gamlehjem? Det kunne de nok. Men det var Kristopher Schau.
Det hadde i hvert fall ikke jeg trodd. Jeg håper ikke navnet kommer i veien for innholdet i boka, men for min del tror jeg kanskje kontrasten mellom boka og mine fordommer mot personen vil bidra til opplevelsen. Det britiske ordtaket "Don’t judge the book by it’s cover" har vel aldri passet bedre.
Eller som VG ville sagt det:
Man skal ikke Schaue hunden på hårene…
Isolasjon
Tro meg, det føles ganske ensomt å sitte inne hele dagen. Ikke bare for å unngå å smitte mennesker utenfor husets fire vegger, men også innenfor. Jeg vil ikke være grunnen til at noen blir syke, og i hvert fall ikke alvorlig syke. En ting jeg gleder meg til når dette er over er å kunne gi noen en klem.
Nå finnes det heldigvis mindre smittefarlige måter å vise omsorg på. Takk til alle som har ringt, meldt, kommentert, bedt og/eller brydd seg, (og til Obama selvfølgelig).
Og en spesiell takk til Brynjar som åpnet telefonsamtalen vi hadde tidligere i dag slik:
"Hallo, hvordan går det med den grisegode kameraten min? Er det noe svineri, eller føler du deg pigg?"
Vil bare meddele...
...at jeg har tatt siste kapsel med Tamiflu®. Feberen har forsvunnet helt. Det eneste som er igjen nå er noen forkjølelsessymptomer i nese og hals. Men jeg må fortsatt holde meg inne ut torsdagen, med mindre prøvene jeg tok hos legen viser at jeg ikke har hatt svineinfluensa likevel. Og det må jeg innrømme, ville nesten vært litt nedtur nå.
søndag 1. november 2009
...And Found [Part 2]
Hvem sa at lynet ikke slo ned samme sted to ganger? (The Andantes tydeligvis, men den sangen suger...)
Søndag for en uke siden, ganske nøyaktig to uker etter hendelsen jeg beskriver i ...And Found [Part 1] fulgte jeg igjen Nora til bussterminalen etter å ha vært på praksis. Denne gangen hadde jeg passet ekstra godt på alle eiendeler, slik at avskjeden skulle være så smertefri som en avskjed mellom to forelskede forlovede kan være. (sukk...)
Men tror du ikke skjebnen tok saken i egne hender. Noen SKAL åpenbart finne ut at de har mistet noe, annenhver søndag mens Josva er på vei hjem fra praksis. For samtidig som jeg vinket Nora farvel, oppdaget jeg at en dame som skulle med samme buss ikke hadde fått være med. Hun sto bøyd over en bag hun febrilsk lette gjennom flere ganger.
Jeg bestemte meg for å være snill, og spurte om det var noe jeg kunne hjelpe henne med. Mistet lommebok med penger og billetten hjem. "Dette kan bli en interessant natt i Oslo", og "Når jeg ringer samboeren min vet jeg ikke om han kommer til å begynne å le eller gråte". Det ville utvilsomt virket suspekt hvis jeg hadde tilbudt meg å rote i bagasjen hennes jeg også, så jeg stilte heller et par spørsmål.
Hun hadde kommet med fly til Gardermoen tidligere på kvelden, og måtte ha glemt lommeboka på bussen til bussterminalen. Etter å ha spurt den uheldige passasjeren hvilket av de to flybusselskapene hun hadde brukt, trakk jeg diskret fram mobilen og sendte følgende melding til søsteren min, Tone: "Du er ikke tilfeldig vis på jobb for sas-bussen nå?"
Passasjeren rotet litt mer i bagasjen og jeg kom med flere forslag, før telefonen min ringte. Tone var ute og kjørte buss. Jeg forklarte at jeg hadde møtt noen som hadde mistet lommeboka på en buss fra Gardermoen ca 21.00, og fikk nummeret til vakttelefonen. Den nå litt heldige passasjeren takket og ringte nummeret, mens jeg gikk fornøyd hjemover.
Men før jeg hadde kommet meg ut fra bussterminalen vibrerte telefonen min igjen. Da jeg snakket med Tone første gangen hadde hun ikke koblet helt. Det var hun som hadde kjørt bussen fra Gardermoen klokka 21. Nå hadde altså søsteren min funnet lommeboka, til passasjeren som jeg hadde spurt om trengte hjelp, da hun ikke kom med bussen jeg fulgte Nora til.
Hva er sansynligheten for at denne dama skulle miste lommeboka si, og så bli tilbudt hjelp fra broren til bussjåføren fra bussen der hun mista den?
For dere som har lest [Part 1]; Her er en liten fun fact:
Telefonloggen min viser at den siste telefonen fra Tone kom bare et par minutter unna samme klokkeslett som jeg fant månedskortet mitt nøyaktig to uker tidligere.
Søndag for en uke siden, ganske nøyaktig to uker etter hendelsen jeg beskriver i ...And Found [Part 1] fulgte jeg igjen Nora til bussterminalen etter å ha vært på praksis. Denne gangen hadde jeg passet ekstra godt på alle eiendeler, slik at avskjeden skulle være så smertefri som en avskjed mellom to forelskede forlovede kan være. (sukk...)
Men tror du ikke skjebnen tok saken i egne hender. Noen SKAL åpenbart finne ut at de har mistet noe, annenhver søndag mens Josva er på vei hjem fra praksis. For samtidig som jeg vinket Nora farvel, oppdaget jeg at en dame som skulle med samme buss ikke hadde fått være med. Hun sto bøyd over en bag hun febrilsk lette gjennom flere ganger.
Jeg bestemte meg for å være snill, og spurte om det var noe jeg kunne hjelpe henne med. Mistet lommebok med penger og billetten hjem. "Dette kan bli en interessant natt i Oslo", og "Når jeg ringer samboeren min vet jeg ikke om han kommer til å begynne å le eller gråte". Det ville utvilsomt virket suspekt hvis jeg hadde tilbudt meg å rote i bagasjen hennes jeg også, så jeg stilte heller et par spørsmål.
Hun hadde kommet med fly til Gardermoen tidligere på kvelden, og måtte ha glemt lommeboka på bussen til bussterminalen. Etter å ha spurt den uheldige passasjeren hvilket av de to flybusselskapene hun hadde brukt, trakk jeg diskret fram mobilen og sendte følgende melding til søsteren min, Tone: "Du er ikke tilfeldig vis på jobb for sas-bussen nå?"
Passasjeren rotet litt mer i bagasjen og jeg kom med flere forslag, før telefonen min ringte. Tone var ute og kjørte buss. Jeg forklarte at jeg hadde møtt noen som hadde mistet lommeboka på en buss fra Gardermoen ca 21.00, og fikk nummeret til vakttelefonen. Den nå litt heldige passasjeren takket og ringte nummeret, mens jeg gikk fornøyd hjemover.
Men før jeg hadde kommet meg ut fra bussterminalen vibrerte telefonen min igjen. Da jeg snakket med Tone første gangen hadde hun ikke koblet helt. Det var hun som hadde kjørt bussen fra Gardermoen klokka 21. Nå hadde altså søsteren min funnet lommeboka, til passasjeren som jeg hadde spurt om trengte hjelp, da hun ikke kom med bussen jeg fulgte Nora til.
Hva er sansynligheten for at denne dama skulle miste lommeboka si, og så bli tilbudt hjelp fra broren til bussjåføren fra bussen der hun mista den?
For dere som har lest [Part 1]; Her er en liten fun fact:
Telefonloggen min viser at den siste telefonen fra Tone kom bare et par minutter unna samme klokkeslett som jeg fant månedskortet mitt nøyaktig to uker tidligere.
lørdag 31. oktober 2009
Halloweenfluensa
Det er halloween, de dødes dag, eller natt, eller noe sånt, men jeg føler meg bedre i dag, og feberen har gått grundig ned uten hjelp fra Ibux. Så hvis prøvene legen tok viser at jeg har svineinfluensa, ser det ut til at jeg har vært blant flertallet, som er heldige og ikke rammes hardt av den nye influensaen.
Halloween er jo også "høytiden" der barn i stedet for å ikke ta imot godteri fra ukjente, faktisk oppfordres til å banke på døra til vilt fremmede og true til seg sukker og E-stoffer. Det skal sies at jeg ikke har det minste i mot utskjæring av gresskar og liknende kreativ utfoldelse, men feiringen av død og fordervelse synes jeg har begynt å gå litt langt.
Når det er sagt, her er et par halloweentips fra meg:
Spillet Plants VS. Zombies er en liten genistrek fra PopCap Games, Inc. der du må beskytte huset ditt ved å plante forskjellige planter i hagen din. Ja, det høres både banalt og kjedelig ut, men er faktisk både gøy og avhengighetsskapende. Spillet kan spilles gratis på nett, lastes ned i en 60 minutters demoversjon, eller lastes ned til halv pris (70 NOK) ut morgendagen hvis du går inn her.
Neste tips er sangen "My Body's a Zombie for You", som jeg har linket til lenger oppe i artikkelen. Hele albumet har en halloweenaktig stemning hvis du liker det, og zombiesangen kan du laste nedbåde gratis og lovlig her.
Til slutt: halloween er kanskje de dødes dag, eller natt, eller noe sånt, men det er ingen grunn til å ikke feire livet!
Halloween er jo også "høytiden" der barn i stedet for å ikke ta imot godteri fra ukjente, faktisk oppfordres til å banke på døra til vilt fremmede og true til seg sukker og E-stoffer. Det skal sies at jeg ikke har det minste i mot utskjæring av gresskar og liknende kreativ utfoldelse, men feiringen av død og fordervelse synes jeg har begynt å gå litt langt.
Når det er sagt, her er et par halloweentips fra meg:
Spillet Plants VS. Zombies er en liten genistrek fra PopCap Games, Inc. der du må beskytte huset ditt ved å plante forskjellige planter i hagen din. Ja, det høres både banalt og kjedelig ut, men er faktisk både gøy og avhengighetsskapende. Spillet kan spilles gratis på nett, lastes ned i en 60 minutters demoversjon, eller lastes ned til halv pris (70 NOK) ut morgendagen hvis du går inn her.
Neste tips er sangen "My Body's a Zombie for You", som jeg har linket til lenger oppe i artikkelen. Hele albumet har en halloweenaktig stemning hvis du liker det, og zombiesangen kan du laste nedbåde gratis og lovlig her.
Til slutt: halloween er kanskje de dødes dag, eller natt, eller noe sånt, men det er ingen grunn til å ikke feire livet!
fredag 30. oktober 2009
Svineinfluensa?
Som jeg blogget om i forrige innlegg har jeg fått influensasymptomer, og i følge legen ser det ut til at jeg har fått Influensa A (H1N1) A.K.A. "Den nye influensaen", populært kalt "svineinfluensa". Snakk om bakholdsangrep. Tester er tatt, men blir ikke sendt til analyse før på mandag, og da er svaret hos meg igjen tidligst onsdag.
I mellomtiden må jeg holde meg hjemme og ta det med ro. Faktisk tar jeg hele greia ganske med ro, og tror dette kommer til å gå helt bra. Jeg var dessuten heldig som hadde tamiflu og begynte å ta det tidlig i sykdomsforløpet.
En positiv ting er at hvis jeg vil gå en liten "knask eller knep?"-runde på halloween, så trenger jeg jo ikke kle meg ut med noe mer enn munnbindet jeg fikk utdelt på legekontoret: "Sukker eller svin?"
I mellomtiden må jeg holde meg hjemme og ta det med ro. Faktisk tar jeg hele greia ganske med ro, og tror dette kommer til å gå helt bra. Jeg var dessuten heldig som hadde tamiflu og begynte å ta det tidlig i sykdomsforløpet.
En positiv ting er at hvis jeg vil gå en liten "knask eller knep?"-runde på halloween, så trenger jeg jo ikke kle meg ut med noe mer enn munnbindet jeg fikk utdelt på legekontoret: "Sukker eller svin?"
Hallelujainfluensa
Vips, så lå jeg hjemme med feber og knasket Tamiflu. (Vel, bare to om dagen, og de skal ikke tygges). Ikke vet jeg om det er en av de to typene influensa det er snakk om for tiden, og det er usikkert om jeg får testet meg for det selv om diabetesen min har plassert meg i risikosonen.
Nå er det ikke min helsetilstand jeg skal fokusere på, men likheter mellom sykdommen jeg muligens har, og en norsk popgruppe. Det virker nemlig som svineinfluensaen og hallelujakameratene har benyttet seg av samme PR-rådgiver.
Begge har egentlig vanskelige og kjedelige navn som ikke klinger godt og heller ikke fester seg raskt hos tabloide lesere: "Lind, Nilsen, Fuentes, Holm" og "Influensa A (H1N1)". Men fordi de opprinnelige navnevalgene har vært lite praktiske har også nye navn kommet på banen hos skribenter som vil framstå som seriøse, men ikke kjedelige: "Den nye influensaen" og "De nye gitarkameratene" har vært brukt. Sistnevnte navn har ikke blitt særlig godt likt av de egentlige gitarkameratene, men "Den nye influensaen" har blitt bedre tatt i mot. (Uten at den originale influensaen har fått mulighet til å uttale seg).
På tross av, eller på grunn av, sin useriøse undertone er det forøvrig de to navnene jeg først nevnte som selger tabloidaviser som hakka møkk: "Svineinfluensa" og "Hallelujakameratene".
Så da må vel drømmeoverskriften være: "Hallelujakameratene rammet av svineinfluensa"?
Nå er det ikke min helsetilstand jeg skal fokusere på, men likheter mellom sykdommen jeg muligens har, og en norsk popgruppe. Det virker nemlig som svineinfluensaen og hallelujakameratene har benyttet seg av samme PR-rådgiver.
Begge har egentlig vanskelige og kjedelige navn som ikke klinger godt og heller ikke fester seg raskt hos tabloide lesere: "Lind, Nilsen, Fuentes, Holm" og "Influensa A (H1N1)". Men fordi de opprinnelige navnevalgene har vært lite praktiske har også nye navn kommet på banen hos skribenter som vil framstå som seriøse, men ikke kjedelige: "Den nye influensaen" og "De nye gitarkameratene" har vært brukt. Sistnevnte navn har ikke blitt særlig godt likt av de egentlige gitarkameratene, men "Den nye influensaen" har blitt bedre tatt i mot. (Uten at den originale influensaen har fått mulighet til å uttale seg).
På tross av, eller på grunn av, sin useriøse undertone er det forøvrig de to navnene jeg først nevnte som selger tabloidaviser som hakka møkk: "Svineinfluensa" og "Hallelujakameratene".
Så da må vel drømmeoverskriften være: "Hallelujakameratene rammet av svineinfluensa"?
mandag 26. oktober 2009
...And Found [Part 1]
Følelsen av å miste noe er omtrent like god som å få en ørefik da du trodde du skulle få en klem. Ubarmhjertig og uventet. Du merker sjelden at noe er borte før du har bruk for det, og da er det selvfølgelig enda kjipere å ikke finne det.
Søndag for to uker siden stod jeg på bussholdeplassen på vei hjem fra praksis, sammen med Nora, som jeg skulle følge til bussterminalen. Jeg spurte henne om hun hadde klar flexikortet og klippekortet for Oslo og Akershus. Det hadde hun, og jeg stakk hånden i lomma for å fiske fram mine billetter. Da kom den snikende, panikkfølelsen av å ikke finne noe når man trenger det mest. Og jeg hadde til og med dårlig tid. Jeg lette gjennom lommene flere ganger. Bukselommer, jakkelommer, genserlommer, baklommer. Lette gjennom baggen. Bussen kom. Ingen billett. Jeg sa hadet til Nora, men det var stressende og surt.
Jeg hadde mistet den sølvgrå Ruter-mappen som inneholdt månedskort, studentkort og klippekort for Oslo og Akershus, samt noen allerede brukte billetter med større eller mindre affeksjonsverdi. Og muligheten til å bruke den siste biten av helgen med Nora sammen med henne.
Jeg syntes å huske at jeg en gang i løpet av kvelden på praksis, hadde kommet til å vrenge ut alt innholdet av lomma mi da jeg skulle hente opp noe, og det ante meg at månedskortet hadde falt ut da. Dermed lusket jeg tilbake til kirken med halen mellom beina og lette (høyt og) lavt etter billetten hjem. Uten hell. Jeg gikk videre med øynene i bakken og skjegget i postkassa, til begge bussholdeplassene jeg hadde vært på tidligere denne "hviledagen". Som en anti-askeladd, uten å finne noe som helst.
Konklusjonen ble at mappen måtte ha blitt mistet på bussen (eller i en pose med kebabsøppel, som for lengst var kastet). Likevel var ikke innholdet i den lille mappen av særlig verdi for andre enn meg, så jeg regnet med at den etter hvert ville dukke opp på sporveiens hittegodskontor. Midlertidig måtte jeg uansett bite i det sure eplet. Jeg fant fram pengene som jeg heldigvis hadde oppbevart et annet sted, gikk på bussen og kjøpte en ny billett til reisen hjem.
Men vent nå litt... Sjåføren virket kjent. Jeg hadde kjøpt billett, men spurte likevel om han hadde funnet noe månedskort. Litt fomling på gebrokkent norsk, men et nei. Jeg gikk bakover i bussen og så på setene der Nora og jeg kanskje hadde sittet tidligere på dagen, men ikke noe månedskort.
Hvis ikke... I en tynn sprekk mellom setene kunne jeg når jeg så nærme etter skimte noe, og med to fingre lirket jeg opp mappen jeg hadde mistet. Alt var der. Lykkerus! Og da jeg fortalte sjåføren hvordan jeg hadde mistet kortet på bussen hans tidligere på dagen, og nå tilfeldigvis fant det igjen på samme buss senere på dagen, er jeg usikker på om han forsto mer enn at jeg hadde en annen billett. Uansett refunderte han villig billetten min, holdt den opp med et smil og sa: "Denne sender jeg til hovedkontoret!". En liten gave til byråkratiet.
Søndag for to uker siden stod jeg på bussholdeplassen på vei hjem fra praksis, sammen med Nora, som jeg skulle følge til bussterminalen. Jeg spurte henne om hun hadde klar flexikortet og klippekortet for Oslo og Akershus. Det hadde hun, og jeg stakk hånden i lomma for å fiske fram mine billetter. Da kom den snikende, panikkfølelsen av å ikke finne noe når man trenger det mest. Og jeg hadde til og med dårlig tid. Jeg lette gjennom lommene flere ganger. Bukselommer, jakkelommer, genserlommer, baklommer. Lette gjennom baggen. Bussen kom. Ingen billett. Jeg sa hadet til Nora, men det var stressende og surt.
Jeg hadde mistet den sølvgrå Ruter-mappen som inneholdt månedskort, studentkort og klippekort for Oslo og Akershus, samt noen allerede brukte billetter med større eller mindre affeksjonsverdi. Og muligheten til å bruke den siste biten av helgen med Nora sammen med henne.
Jeg syntes å huske at jeg en gang i løpet av kvelden på praksis, hadde kommet til å vrenge ut alt innholdet av lomma mi da jeg skulle hente opp noe, og det ante meg at månedskortet hadde falt ut da. Dermed lusket jeg tilbake til kirken med halen mellom beina og lette (høyt og) lavt etter billetten hjem. Uten hell. Jeg gikk videre med øynene i bakken og skjegget i postkassa, til begge bussholdeplassene jeg hadde vært på tidligere denne "hviledagen". Som en anti-askeladd, uten å finne noe som helst.
Konklusjonen ble at mappen måtte ha blitt mistet på bussen (eller i en pose med kebabsøppel, som for lengst var kastet). Likevel var ikke innholdet i den lille mappen av særlig verdi for andre enn meg, så jeg regnet med at den etter hvert ville dukke opp på sporveiens hittegodskontor. Midlertidig måtte jeg uansett bite i det sure eplet. Jeg fant fram pengene som jeg heldigvis hadde oppbevart et annet sted, gikk på bussen og kjøpte en ny billett til reisen hjem.
Men vent nå litt... Sjåføren virket kjent. Jeg hadde kjøpt billett, men spurte likevel om han hadde funnet noe månedskort. Litt fomling på gebrokkent norsk, men et nei. Jeg gikk bakover i bussen og så på setene der Nora og jeg kanskje hadde sittet tidligere på dagen, men ikke noe månedskort.
Hvis ikke... I en tynn sprekk mellom setene kunne jeg når jeg så nærme etter skimte noe, og med to fingre lirket jeg opp mappen jeg hadde mistet. Alt var der. Lykkerus! Og da jeg fortalte sjåføren hvordan jeg hadde mistet kortet på bussen hans tidligere på dagen, og nå tilfeldigvis fant det igjen på samme buss senere på dagen, er jeg usikker på om han forsto mer enn at jeg hadde en annen billett. Uansett refunderte han villig billetten min, holdt den opp med et smil og sa: "Denne sender jeg til hovedkontoret!". En liten gave til byråkratiet.
søndag 20. september 2009
Nei, dra meg baklengs gjennom livet...
- Livet er en vandring.
En skjønn metafor. Men vi hadde ikke noe valg da vi ble dratt ut på vandring. "Livet er en vandring" høres så poetisk ut, som om det å leve var like vakkert og lekende lett som første verselinje i Norge i rødt, hvitt og blått. Men livet er uforutsigbart, og alt vi ser er fortiden vår.
Vi går baklengs gjennom livet. Og plutselig så ligger vi der på bakken, har snublet over en stokk og slått bakhodet i en benk, på det vi trodde var en lekeplass, mens de rødgrønne har kapret fire nye år på tinget. Andre ganger er det kanskje hyggeligere overraskelser, som turister som dukker opp fra ingensteder, to dager på rad, for å ta bilder mens de påstår at du har en tsjekkisk dobbeltgjenger.
Uansett, på godt og vondt: du kan aldri vite helt sikkert hva som treffer deg.
- Livet er et bakholdsangrep.
En skjønn metafor. Men vi hadde ikke noe valg da vi ble dratt ut på vandring. "Livet er en vandring" høres så poetisk ut, som om det å leve var like vakkert og lekende lett som første verselinje i Norge i rødt, hvitt og blått. Men livet er uforutsigbart, og alt vi ser er fortiden vår.
Vi går baklengs gjennom livet. Og plutselig så ligger vi der på bakken, har snublet over en stokk og slått bakhodet i en benk, på det vi trodde var en lekeplass, mens de rødgrønne har kapret fire nye år på tinget. Andre ganger er det kanskje hyggeligere overraskelser, som turister som dukker opp fra ingensteder, to dager på rad, for å ta bilder mens de påstår at du har en tsjekkisk dobbeltgjenger.
Uansett, på godt og vondt: du kan aldri vite helt sikkert hva som treffer deg.
- Livet er et bakholdsangrep.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
