mandag 26. oktober 2009

...And Found [Part 1]

Følelsen av å miste noe er omtrent like god som å få en ørefik da du trodde du skulle få en klem. Ubarmhjertig og uventet. Du merker sjelden at noe er borte før du har bruk for det, og da er det selvfølgelig enda kjipere å ikke finne det.

Søndag for to uker siden stod jeg på bussholdeplassen på vei hjem fra praksis, sammen med Nora, som jeg skulle følge til bussterminalen. Jeg spurte henne om hun hadde klar flexikortet og klippekortet for Oslo og Akershus. Det hadde hun, og jeg stakk hånden i lomma for å fiske fram mine billetter. Da kom den snikende, panikkfølelsen av å ikke finne noe når man trenger det mest. Og jeg hadde til og med dårlig tid. Jeg lette gjennom lommene flere ganger. Bukselommer, jakkelommer, genserlommer, baklommer. Lette gjennom baggen. Bussen kom. Ingen billett. Jeg sa hadet til Nora, men det var stressende og surt.

Jeg hadde mistet den sølvgrå Ruter-mappen som inneholdt månedskort, studentkort og klippekort for Oslo og Akershus, samt noen allerede brukte billetter med større eller mindre affeksjonsverdi. Og muligheten til å bruke den siste biten av helgen med Nora sammen med henne.

Jeg syntes å huske at jeg en gang i løpet av kvelden på praksis, hadde kommet til å vrenge ut alt innholdet av lomma mi da jeg skulle hente opp noe, og det ante meg at månedskortet hadde falt ut da. Dermed lusket jeg tilbake til kirken med halen mellom beina og lette (høyt og) lavt etter billetten hjem. Uten hell. Jeg gikk videre med øynene i bakken og skjegget i postkassa, til begge bussholdeplassene jeg hadde vært på tidligere denne "hviledagen". Som en anti-askeladd, uten å finne noe som helst.

Konklusjonen ble at mappen måtte ha blitt mistet på bussen (eller i en pose med kebabsøppel, som for lengst var kastet). Likevel var ikke innholdet i den lille mappen av særlig verdi for andre enn meg, så jeg regnet med at den etter hvert ville dukke opp på sporveiens hittegodskontor. Midlertidig måtte jeg uansett bite i det sure eplet. Jeg fant fram pengene som jeg heldigvis hadde oppbevart et annet sted, gikk på bussen og kjøpte en ny billett til reisen hjem.

Men vent nå litt... Sjåføren virket kjent. Jeg hadde kjøpt billett, men spurte likevel om han hadde funnet noe månedskort. Litt fomling på gebrokkent norsk, men et nei. Jeg gikk bakover i bussen og så på setene der Nora og jeg kanskje hadde sittet tidligere på dagen, men ikke noe månedskort.

Hvis ikke... I en tynn sprekk mellom setene kunne jeg når jeg så nærme etter skimte noe, og med to fingre lirket jeg opp mappen jeg hadde mistet. Alt var der. Lykkerus! Og da jeg fortalte sjåføren hvordan jeg hadde mistet kortet på bussen hans tidligere på dagen, og nå tilfeldigvis fant det igjen på samme buss senere på dagen, er jeg usikker på om han forsto mer enn at jeg hadde en annen billett. Uansett refunderte han villig billetten min, holdt den opp med et smil og sa: "Denne sender jeg til hovedkontoret!". En liten gave til byråkratiet.

2 kommentarer:

  1. Haha! Skulle ikke vært mulig. :P Og nå har jeg kommentert to ganger gitt. Liker spotifylinkene med litt ekstra krydder til lesingen altså.

    SvarSlett
  2. Takk:) Koselig med kommentarer! Og som du kanskje har skjønt av innleggstittelen: Det kommer en oppfølger. (Og den er enda bedre!)

    SvarSlett