Om å skue hunden på hårene

Hvert år er det mange som begraves, uten at det møter opp noen mennesker i begravelsen deres. I dødsannonsene står det gjerne: På vegne av venner. En som ble klar over dette, ville finne ut mer. Han begynte å gå i de kommunale begravelsene. Også har han skrevet en bok om det: På vegne av venner.

Jeg har ikke lest boka, men fikk høre om den siden jeg blant annet jobber i tilknytning til en bokhandel. Jeg synes konseptet er både spennende og fint å sette fokus på. Det som overrasket meg var hvem forfatteren er. Men først. Her er et utdrag fra forlagets omtale av boka:

Men hva når ikke et eneste menneske er til stede under bisettelsen? En ting er at klemmene og anekdotene i etterkant uteblir og at ingen sitter der og kjemper med tårene mens presten går gjennom rutinene, men hva er det egentlig som skjer? Skjer det noe? Er det noe? Det er tross alt noen som har gått bort. Et liv har opphørt å eksistere, men ingen er der for å ta avskjed. Er det da noe mer enn bare et stort empatisk sort hull hvor samfunnet er satt til å gjøre sorgen for oss? Der nasjonen tar seg av det praktiske. Og så blir det ikke noe mer enn det igjen. Praktikaliteter. Det var bare derfor. Jeg ville vite hva dette var; og jeg ville være der.

Så hvem skriver en ettertenksom bok, om døden og et velferdssamfunn der noen ikke har venner? En prest? En filosof? En diakon, psykolog eller en ansatt ved et gamlehjem? Det kunne de nok. Men det var Kristopher Schau.

Det hadde i hvert fall ikke jeg trodd. Jeg håper ikke navnet kommer i veien for innholdet i boka, men for min del tror jeg kanskje kontrasten mellom boka og mine fordommer mot personen vil bidra til opplevelsen. Det britiske ordtaket "Don’t judge the book by it’s cover" har vel aldri passet bedre.

Eller som VG ville sagt det:

Man skal ikke Schaue hunden på hårene…

Isolasjon

Tro meg, det føles ganske ensomt å sitte inne hele dagen. Ikke bare for å unngå å smitte mennesker utenfor husets fire vegger, men også innenfor. Jeg vil ikke være grunnen til at noen blir syke, og i hvert fall ikke alvorlig syke. En ting jeg gleder meg til når dette er over er å kunne gi noen en klem.

Nå finnes det heldigvis mindre smittefarlige måter å vise omsorg på. Takk til alle som har ringt, meldt, kommentert, bedt og/eller brydd seg, (og til Obama selvfølgelig).

Og en spesiell takk til Brynjar som åpnet telefonsamtalen vi hadde tidligere i dag slik:

"Hallo, hvordan går det med den grisegode kameraten min? Er det noe svineri, eller føler du deg pigg?"

Vil bare meddele...

...at jeg har tatt siste kapsel med Tamiflu®. Feberen har forsvunnet helt. Det eneste som er igjen nå er noen forkjølelsessymptomer i nese og hals. Men jeg må fortsatt holde meg inne ut torsdagen, med mindre prøvene jeg tok hos legen viser at jeg ikke har hatt svineinfluensa likevel. Og det må jeg innrømme, ville nesten vært litt nedtur nå.

...And Found [Part 2]

Hvem sa at lynet ikke slo ned samme sted to ganger? (The Andantes tydeligvis, men den sangen suger...)

Søndag for en uke siden, ganske nøyaktig to uker etter hendelsen jeg beskriver i ...And Found [Part 1] fulgte jeg igjen Nora til bussterminalen etter å ha vært på praksis. Denne gangen hadde jeg passet ekstra godt på alle eiendeler, slik at avskjeden skulle være så smertefri som en avskjed mellom to forelskede forlovede kan være. (sukk...)

Men tror du ikke skjebnen tok saken i egne hender. Noen SKAL åpenbart finne ut at de har mistet noe, annenhver søndag mens Josva er på vei hjem fra praksis. For samtidig som jeg vinket Nora farvel, oppdaget jeg at en dame som skulle med samme buss ikke hadde fått være med. Hun sto bøyd over en bag hun febrilsk lette gjennom flere ganger.

Jeg bestemte meg for å være snill, og spurte om det var noe jeg kunne hjelpe henne med. Mistet lommebok med penger og billetten hjem. "Dette kan bli en interessant natt i Oslo", og "Når jeg ringer samboeren min vet jeg ikke om han kommer til å begynne å le eller gråte". Det ville utvilsomt virket suspekt hvis jeg hadde tilbudt meg å rote i bagasjen hennes jeg også, så jeg stilte heller et par spørsmål.

Hun hadde kommet med fly til Gardermoen tidligere på kvelden, og måtte ha glemt lommeboka på bussen til bussterminalen. Etter å ha spurt den uheldige passasjeren hvilket av de to flybusselskapene hun hadde brukt, trakk jeg diskret fram mobilen og sendte følgende melding til søsteren min, Tone: "Du er ikke tilfeldig vis på jobb for sas-bussen nå?"

Passasjeren rotet litt mer i bagasjen og jeg kom med flere forslag, før telefonen min ringte. Tone var ute og kjørte buss. Jeg forklarte at jeg hadde møtt noen som hadde mistet lommeboka på en buss fra Gardermoen ca 21.00, og fikk nummeret til vakttelefonen. Den nå litt heldige passasjeren takket og ringte nummeret, mens jeg gikk fornøyd hjemover.

Men før jeg hadde kommet meg ut fra bussterminalen vibrerte telefonen min igjen. Da jeg snakket med Tone første gangen hadde hun ikke koblet helt. Det var hun som hadde kjørt bussen fra Gardermoen klokka 21. Nå hadde altså søsteren min funnet lommeboka, til passasjeren som jeg hadde spurt om trengte hjelp, da hun ikke kom med bussen jeg fulgte Nora til.

Hva er sansynligheten for at denne dama skulle miste lommeboka si, og så bli tilbudt hjelp fra broren til bussjåføren fra bussen der hun mista den?

For dere som har lest [Part 1]; Her er en liten fun fact:
Telefonloggen min viser at den siste telefonen fra Tone kom bare et par minutter unna samme klokkeslett som jeg fant månedskortet mitt nøyaktig to uker tidligere.